Jeg har fått nett! To uker uten var mer enn nok for min del. Det, og det faktum at det begynner å ligne på vår, sjøl i Ytter-Kolbu, feires med et vinterdikt fra en av elevene mine:
VINDEN I ANSIKTET
Vinden i ansiktet snøen på bakken alt blir liksom så levende
Når jeg ser på et tre med snø på er det ikke et tre lenger
Det blir på en måte en person et levende vesen som ser på meg
For meg er liksom snøen magisk og levende når jeg ser snøen dale ned
Er jeg borte vekk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar