Mamma'n gleder seg stadig vekk til han kan sitte sjøl, til han kan spise det samme som vi spiser, til han kan forklare hva han mener... Samtidig som hu er redd for å gå glipp av noe og ikke nyte tida som er akkurat nå.
Tenk så heldige vi er som har deg, Iver!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar