"Du blir aldri noe mer enn en 3'er, du, Anita".
Jeg var så glad i å skrive. Det kom så lett, både selvdiktede noveller og litterære analyser. Men etter to år på videregående skole hadde ingen av mine utallige innleveringer kommet tilbake uten en stor rød 3'er med en sirkel rundt. Enten med minus ved siden av, eller en svært sjelden gang med et plusstegn.
Til slutt tok jeg mot til meg og gikk bort til norsklæreren. Hun var en litt streng dame, i 50-årene, tror jeg, og satt bak et fryktinngytende, forhøyet kateter.
"Hva skal til for at jeg får bedre karakter i norsk?" spurte jeg, og fulgte raskt opp med et unnskyldende "Jeg er så glad i å skrive, men jeg aldri bedre enn 3. Hva kan jeg gjøre?"
Hun løftet hånden til brillene, dyttet dem litt ned på nesen, og kikket oppgitt på meg. Så sa hun de ordene jeg aldri siden har glemt: "Du blir aldri noe mer enn en 3'er, du, Anita."
Jeg var 17 år."
Det må sies at jeg ikke har erfaring fra videregående skole annet enn som elev, og at dette er noen år siden, men ikke så mange. Uansett så er da dette fryktelig feil? Selv som voksne liker vi jo å tro at vi kan bli bedre, uansett hva det skal være vi skal bli bedre i, og at det finnes hjelp hvis man ikke kommer seg videre selv. Og vi trenger at andre tror på at vi kan bli bedre!
Jeg mener at det er en av de viktigste jobbene vi har som lærere, og som voksenpersoner generelt i skolen; vi må få elevene til å tro at de kan bli bedre, og vi må hjelpe dem videre. Alle kan utvikle seg og bli bedre, selv om ikke alle kan bli like gode til alt, og selv om det er ulike midler som tar oss til målet. Målet må være at når elevene forlater oss, enten det er etter 7. trinn, 10. trinn eller når som helst egentlig, at de har fått med seg to ting: Troen på at de kan, og en idè om hva som pleier å funke for dem når de skal bli bedre til noe.
Selvfølgelig kan troen på seg selv gå for langt, og det blir ikke nødvendigvis så bra. Noen elever (og foresatte) må man jo nærmest holde nede. Det handler ikke om at alle kan bli best i alt, det faller jo på sin egen urimelighet, men det handler om at alle må tro på at de stadig kan utvikle seg og bli bedre, og å finne ut hva som er godt nok til at du kan leve og være tilfreds med det.
Anita Krohn Traaseth brukte denne kommentaren til å vokse, lære noe og komme videre. Det krever ryggrad. Jeg skulle ønske jeg klarte å bruke slike erfaringer til å bli sterkere. Kanskje jeg blir det en gang, men å aktivt snu negative kommentarer til noe positivt, det skulle jeg ønske jeg kunne. Kan vi ikke bruke kommentaren fra denne ubetenksomme (jeg håper det var det hun var) norsklæreren til å huske at vi aldri, aldri skal komme med slike kommentarer, verken til unger eller voksne? Det brenner seg fast, det at noen ikke tror på deg.
